Pasjon

Du svikter aldri herre Krist, - du sviktet ei –

Selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei

For når jeg skalv i uro, angst og nød

Da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja Herre, det var godt i nattens spente gru

Å se ditt kors. Å, brystet åndet ut.

Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved,

Og det var du som ba om skånsel da du led.

Ja Herre Jesus, det var du som ble forrådt,

Med torner kronet, narrekledt og blodig slått.

Og da de naglet deg til korset, skammens tre,

Da var du bare avmakt, kval og ynk og se.

Da spottet de og ropte; frelser, frels deg selv :

Forlat ditt kort! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv.

Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt,

Var du , Guds egen sønn, - av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris,

Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis.

Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat

Var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du Frelses Fyrste, Konge, til korset naglet fast, -

Og, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast.

Da skal de mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. –

Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg`nens lys ! ?

Ja, når mitt spente pinte sinn, ser deg i nattens nød,

Da viker angsten for den fred du kjøpte i din død.

Da vet jeg, at der er en Gud, og at han er min Far.

Om Han er skjult, - så er Han nær. Og jeg skal få Hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant.  Du er det klare bud

Fra Ham som ingen her kan se ; den lysomspente, skjulte Gud.

Deg ser vi, Herre, og jeg vet ; ved slutten av min vei

Når dette hjertes uro dør – da skal jeg møte deg.