|
Historien om Marianne fra Vassbygda i Stjørdal
I boken «Kristenliv på Nordmøre», av Sigrid
Svendsen, finner vi en fortelling fra Vassbygda i Stjørdal.
Det fortelles om emissærene Ingebright Grendal og
Lars Haukvik omkring 1860 at de havnet i Vassbygda etter at de hadde gått
seg vill i skogen. Trette og sultne gikk de inn på den første gården og ba
om å få kjøpe mat. Folk spurte hvilket ærend de hadde. Men da de fikk vite
at de var lekpredikanter, ble de sendt av gårde uten mat.
Grendal og Haukvik gikk inn på flere gårder. Men
ingen ville selge mat til lekpredikanter. Men ute på veien møtte de en
kvinne som de spurte om det bodde lesere i bygda. Nei, Gud skje takk, vi
var blitt spart for slikt, sa hun. Men så tenkte hun seg om og la til:
«Her er en kvinne som hører til leserne, men hun er veldig fattig». Vil du
være så snill og vise oss hvor hun bor, sa predikantene. Hun fulgte dem
opp på en haug og pekte på huset og sa: «Der bor Marianne».
Grendal og Haukvik kom til en hytte av stein og fant
en lav dør. Inne satt en kvinne i 60-årene. Det var Marianne. Hun reiste
seg og så stivt på de to som steg inn. Jeg tror dere er av folket mitt, sa
hun. Ja, vi tror vi er det, svarte de. Da talte hun til dem om
«saliggjørelsens orden», slik som ingen hadde talt før. Hun var som en av
de gamle profetene.
Så la hun to skjeer og to tallerkener på et nakent
bord og ba karene sette seg til bords. Men det var ikke mat å se. De to
gjorde som kvinnen sa. Og hun gikk bort til døren, bøyde kne og ba til
Gud: «Kjære Far. Husk barna dine. Du har aldri glemt dem. Nå er to av dem
kommet til meg. De er sultne, og jeg har ingenting. Men du er rik og har
omsorg for dine som er skapt i ditt bilde og er gjenløst ved Jesu blod.
Velsign oss, kjære Far, og la oss få mat så vi kan takke og prise deg for
din endeløse miskunnhet. Amen.
Kvinnen reiste seg og åpnet døren. Ute sto en kone
med et brett med mat.
Der var kjøtt, flesk, poteter, brød og suppe. Marianne tok imot maten med
takk og sa: «Vår himmelske Far glemmer aldri barna sine. Hans miskunnhet
varer evig. Nå skal vi spise, og så skal vi takke og love hans herlige
navn». |
