Reisebrev fra Gustaf F. Lund

Gunnar Lund 20.03.1994

Denne artikelen inneholder noen reisebrev som predikanten Gustaf F. Lund sendte til Frikirka sitt blad «Budbæreren» for ca.100 år siden. Her er interessane beskrivelser om hvordan det var å leve i Finnmark for ca.100 år siden.

Gustaf Fridtjof Lund ble født i Talvik i Alta i 1862. Han ble frelst under en vekkelse i Vardø vinteren 1883. Han begynte nå å reise som forkynner for Frikirkens Finnmarksmisjon. I 1898 begynte han å gi ut et samisk månedsblad «Nuorttanaste». Han reiste rundt med en kjelke på sine forkynner turer og ble derfor kalt for «kjelkepresten».

År 1895
Lund er nå kommet til Korsfjorden, han besøker Vargsundets samer. Der blir en samekone fornærmet på han fordi Lund så direkte spør: «hvordan lever din sjel? og har Kristi blod fått renset deg? Kvinnen mener at hun ble frelst for 10 år siden under en sykdom, og betrakter det som nesten frekt å få et slikt spørsmål. Nei, men spør heller den gamle konen der borte hvordan hun har det. Hun er nemlig hennes nabo, og hun både banner og sverger, så hun trenger nok å bli omvendt, men ikke hun selv. Lund mener omsorgen for na­boen ikke var i den rette ånd, og setter frem noen tanker om den saken.

Lund drar hjem og hviler ut i tre dager, så drar han avsted igjen. Han og noen andre skulle ha en møteserie på en plass som heter Bitterstad i Vesterålen. Vi satte opp et stort telt som vi kalte for «Misjonsteltet» Vi reklamerte for våre møter med trykte plakater og muntlige bekjentgjørelser, så omtrent alle fikk vite det. To ganger om dagen holdt vi møter. Flere sjeler ble frelst, tross all den djevelskap som var på dette stedet med karuseller, skuespillere utmalte som djev­ler, sangere av verste slag og brennevinsselgere.

År 1896
Lund skriver om markedslivet i Bossekop i Alta. Disse markeder ble holdt to ganger i året, hver første onsdag i mars måned, og hver første onsdag i desember måned. Da kommer Karasjok og Kautokeinosamene kjørende ned fra fjellet med sine rein og pulker lesset med reinkjøtt, skaller, skinn m.m. som de selger til kjøpmenn fra Hammerfest, Tromsø og Trondheim og andre steder.

Fra fjor­dene og sundene rundt omkring i vestfinnmark kommer det sjøsamer den ene båten etter den andre, de har med seg fisk av mange slag og tran, som de selger til fjellsamene. Og fra Finland kommer de såkalte «smørkvener» men også brennevinsselgere og øl og vinselgere. Hvis man tar seg en tur gjennom markedsplassen, når alle har fått plassert seg, da møtes man av den ene flokken etter den andre av fulle sjø og fjellsamer, klyngende seg fast til hverandre.

Kvinner og menn, gamle og unge som roper og brøler av full hals, banning, bråk og rop høres over hele markedsplassen. Len­ger nede og oppe ved hus og gatehjørnene sees andre flok­ker, fem seks og opptil ti femten stykker sittende i sine lodne pelser og med hver sin brennevinsflaske i hånden, og det lange håret hengende i den største uorden nedover ansiktet og pels­kragen. Noen har dratt sine store kniver ut av slirene og svin­ger den mot sine kamerater, andre joiker om fortids og nåtids heltedåd og bedrifter. Vil man ta seg en tur langs husveg­gene, treffer man snart menn eller kvinner sammen liggende på veien eller i snøen, brølende helt fra sans og samling. Ser man inn på butikkene, møtes en av liknende syn.

Jeg gikk inn i en av tøybutikkene, jeg hadde min traktatpakke og et nytestamente under armen. En flokk fulle samer, menn og kvinner hang der om hverandre i en klynge. En av kvinnene bar et spedbarn på ryggen i en komse, hun holdt brennevins­flaska i den ene hånden og med den andre hånden holdt hun tak i en av de andre joikende kvinnene, som også hadde en brennevinsflaske i hånden.

Mens jeg stod der la jeg merke til innholdet av joikingen til den mest høyrøstende kvinnen. Jeg fikk da høre at hun nylig hadde mistet sitt minste barn. Med tårer i øynene messet hun ut om at engang måtte få møte sitt barn i himmelen. Jeg våget meg da å si til henne: «Hvis du vil treffe ditt barn i himmelen, må du ta avskjed med brennevinsflaska. Omvende deg til Gud og gi Jesus ditt hjerte». I ca 14 dager stanset Lund i Bossekop og omegn hvor han holdt daglige møter. Han skriver: «Av Kautokeino­samene var det ikke mange jeg fikk snakke med om Guds ord, enten var de for fulle eller for opptatt med sin handel. Men derimot sjøsamene og Karasjoksamene var flinke til å komme på møtene. Alle mine, samiske traktater delte jeg ut, ca 1000 stk.

15 APRIL
Det står dårlig til med Rognsundsamene, skriver Lund, de har det ikke bra verken åndelig eller materielt. De bor i dårlige gammer sammen med kuene og sauene sine. De er veldig fattige. I mange hjem fantes det ikke annet enn litt tørt brød bakt på glør eller steinheller. Været hadde vært så dårlig at de ikke engang kom seg ut på sjøen, for å få seg litt fisk. Lensman­nen har i de siste årene «rensket» dem for fiskeredskaper, båt, dyr .m.m. for skatten som de ikke har klart å betale.

Reisen fortsetter innover Altafjorden til Korsnes og derfra etter stranden til Gargo (Nyvoll) inne i Korsfjorden, her holder han møter før han reiser til Hammerfest. På vei til Hasvik går han over fjellet og der går han seg vill, inntil han finner en ensom samegamme, herfra blir han skysset over fjorden, og slik kommer han på rett vei igjen. Det var vanskelig å finne en plass å overnatte på i Hasvik. Jeg gikk fra hus til hus, men ingen hadde plass til meg, men så fant jeg endelig en barmhjertig venn (finnlender), en av de fattigste og han lot meg ligge i et hjørne av sin kalde stue, sengklær hadde han ikke. Lund går nå innover Varangerfjorden fra Vadsø til Nyborg, det er en strekning på 50 km.

ÅR 1897
15. Januar. Som vanlig begynner Lund sin rapport med et ord fra Bibelen «Men Gud være takk som alltid lar oss vinne seier i Kristus, og ved oss åpenbarer sin kunnskapsduft på hvert sted.» 2.Kor.2.14 Han skriver videre: «I forsakte og motløse stunder treder han oss nær og taler det samme til oss, som han engang talte til Josva, da han sa: «vær frimodig og sterk. For du skal skifte ut til arv blant dette folk det land som jeg tilsvor deres fedre å ville gi dem». Etter dette verset skriver Lund: «Og når vi har en sånn Gud som vi kan stole på, da er det en skam å tale om motløshet og forsakthet. Jeg har stadig fått erfare Herrens seiergivende nåde. Som dagene har vært, så og nåden. Har jeg vært nedstemt i min ånd på grunn av motstand fra forskjellige hold, så har jeg fått hjelp fra Herren. Han har talt ord til mitt hjerte, som har oppflam­met meg til fornyet iver og anstrengelse.

Lund har akkurat oversatt noen traktater fra norsk til samisk. Han er en snartur i Oslo og får trykket disse opp i ca 10.000 eks. På Kistrand var Lund velkommen av de venner som kjente han. Han skri­ver: «Også presten var vennlig, men ikke så vennlig som for­rige gang. Biskopen hadde nemlig hvert der og på det inn stendigste bedt presten om å ikke ha den minste forbindelse med frikirkelige predikanter». Biskopen hadde sagt dette: «de (frikirkelige) er gått ut ifra oss, og vi trenger ikke deres hjelp, og heller ikke å høre på dem». Presten kunne ikke som året før låne ut skolehuset til Lund.

Til Billefiord kom jeg dagen etter, jeg brukte nesten hele dagen på å vasse innover gjen­nom snøen. Der stanset jeg i tre dager og hadde møter hver kveld. Fra Billefjord bar det innover til et sted som heter Anopset, her holdt jeg noen møter, tross motstand fra en­kelte. Jeg måtte tilbringe to netter i et usselt skur hvor det både blåste og føk inn. Fullt påkledd lå jeg på noe høy, som var kastet på golvet.

Søndag hadde vi møte på skolehuset, stedets eneste tømmer-hus. Sammenliknet med bygningene i denne torvgammeby, tok det seg ut som et colusseum. Begge møtene var godt besøkt, alle som kunne komme de kom. Den samiske sangboken kjøpte de, en på hver familie. Mandag fikk vi vår vert og en mann til å ta en båt og reise med oss utover til de nærmeste fjorder, som tilhører Måsø prestegjeld. Dette var fjorder som vi ikke hadde vært før.

Vår vert var en læstadianer, men av de moderate. Han tok kaffekjelen, nistebomme og brensel med. "For kjenner jeg stedene og folkene rett, trenger vi nok litt av hvert". At han hadde rett i det fikk vi erfare på denne turen. Jeg hadde aldri sett så dårlige gammer før som her. Den første vi gikk inn i for å få kokt oss kaffe var så full av røyk at jeg og min ka­merat fra Olderfjord ikke kunne sitte inne i fem minutter.

Vi måtte gå ut til kaffen var ferdig og etterpå skynde oss å drikke den. Å holde møter der eller å stanse natten over kunne ikke komme på tale. Ikke engang vår vert som selv bodde i gamme, ville bli her natten over. Lund skriver: «Herren gav oss et riktig velsignet tid. Mange unge sjeler begynte å spørre etter de gode gamle stier, og de fant fred ved korsets fot.

Jeg glemmer ikke en familie hvor alle - unntatt husfaren selv bad til Gud om frelse for sin sjel. Mora hadde lenge vært en bedende kvinne. En kveld lå hun på kne med alle sine barn midt i forsamlingen, hun ropte da til sin mann: «Du har alltid vært så snill, du har sørget så godt for oss. Du har klart det som dette livet har krevet, men du har aldri bøyet dine kne sammen med meg for å påkalle Herren. Kom nå å bli med oss». Hvordan det videre gikk får vi ikke vite.

Nå finner vi Lund på virke i Sigerfjord, her kom mange i syndenød. Så er han i Kabelvåg. Så går han i land i Hammerfest. Nå er han på vei til Kvalsund og innover til Repparfjord. Der finner han ut at mange av lappene verken kan lese samisk eller norsk. Lunder vender tilbake til Hm­merfest og holder møter hos metodistene.

Han fortsetter sin reise til Øst-finnmark, nærmere bestemt til Gamvik. Dette sted har han valgt ut som «sentralstasjon» for denne mellom­ste del av Finnmark. Rett østafjord er Tanafjorden med sine mange sidefjorder. I vestre Tana bor det ca 1000 mennesker, folk fra de 3 stammer, men de mangler dampskipsanløp hele året. Frem mot jul har jeg tenkt å besøke de nærmeste områdene her i nærheten.. Jeg har nettopp vært en tur i Kjølle­fjord og Brenngammen. Derfra hadde jeg tenkt å gå over fjellene til de andre fjorden.

Men da jeg kom innover og fikk se terrenget, fant jeg ut at det var umulig. Nesten overalt var fjellene bratte, nesten uoverstigelige. Og på slettene var det for mye sne å vasse i. Skulle jeg ha båtskyss måtte jeg først sørge for å ha en velfylt pengepung. Nå ble det intet annet å gjøre enn å vende tilbake til Gamvik og derfra forsette østover til bedre fremkommelige steder.

I Gamvik fikk jeg telegram fra broder Dyb, om at en Jacob Larsen som nettopp var begynt i misjonens tjeneste skulle komme en tur nordover til meg. Da ble jeg glad og kong Davids ord om hjelp fra helligdommen og støtte fra Sion kom meg i hu. Nå er jeg fast bestemt på at når denne broderen kommer får vi tak i en båt og reiser rundt laksefjorden med den. Så tar vi med oss lappiske bibler, sangbøker, traktater og litt proviant. Det blir den beste og billigste måte å komme frem på. Her i Gamvik har jeg hatt møter hver dag i en stor rorbu. Det har vært mange folk tilstede. I Kjøllefjord og Brenngam hadde jeg også noen mø­ter. Der var det mange radikale læstadianere som forsøkte seg så godt de kunne med sine kryss og tverrsspørsmål. Vi behøver forbønner i disse mørke trakter.

ÅR 1898
Lund og broder Larsen befinner seg nå i Lebesby, hvor de holder møter. De skal nå besøke de mange fjorder i området. «Den første fjord vi kom til ligger innenfor Lebesby, og her bor det bare samer i dårlige gammer. Vi var inne i nesten alle gammene. I den ene bodde det en fattig enke med sine tre små barn, hun selv og alle barna var nesten nakne. Bare noen saueskinnsfiller hang løselig på kroppene, der satt de frysende rundt et bål midt på gulvet. «Jeg kan ikke komme på møtet, sa kona, for jeg har ikke klær.» «Hva lever du av? «spurte jeg «Jeg får to våg mel av fattigkassen for vinteren, også har jeg en ku. Mine største barn som kunne vært oss til hjelp, har de tatt ifra meg, og så har de forlatt meg med disse tre minste her i dette skur forat vi skal fryse og sulte ihjel».

I nærheten av denne gammen lå det en mann syk av giktfeber, han var fattig, gammen skrøpelig og barna var halvnakne. Mannen beklaget sin nød, men hva kunne vi gjøre. Da vi kom tilbake til Lebesby, snakket jeg med en kommunemann om disse to familiers nød. Men av hans svar og hans måte og oppfatte det på, var alt som det skulle være, syntes han.

Mange nordmenn i Finnmark har gjort sine hjerter harde for andres nød. Det er en stor skam at nordmenn oppfører seg på den måten. Gustav Lund har lenge hatt lyst til å besøke den store øya Seiland i Vestfinnmark, reise rundt den og besøke menneskene som bor i de mange fjorder og bukter. Øya er gan­ske stor med høye fjell og en evig isbre på toppen, med dype sprekker hvor både reinsdyr og mennesker bar falt ned i og frosset ihjel.

Lund starter ved Neverfjord, han får en gammel mann med seg som los rundt Seilandsøya, for å komme dit må de ro over Altafjorden. De kom til en plass som heter Oldervik. Lund snakker med en flokk kvinner som er nede i flæra og arbeider med berging og sortering av noe tang til husdyrene sine. Disse menneskene viser seg å være så fattige at de ikke bar annet i huset enn tørt mel og vann. Lund opplever å finne en hel liten sjøbygd som lever på vann og brød.

En jente hadde fått et barn utenfor ekteskapet - og det var både straffbart og det førte stor skam over hele familien i de dager. Alle de fromme og «skikkelige» viste seg hardhjertet mot den unge ulykkelige moren, og mot hele familien hen­nes. Lund var innom og hilste på den unge moren. Senere når han kom til handelsmannen, sendte han noen matvarer til det hjemmet. En tid etterpå får han høre at den omtalte jenta var blitt sinnsforvirret. Lund fortsetter vandringen videre, og kommer til en plass som heter Komagnes.