Harde Hjort og Roperne i Kautokeino

I 1770 startet det en merkelig vekkelsesbevegelse i Nedre-   torneå i Sverige. De ble kalt for «roperne», fordi de ropte ut evangeliet. Det hvilte en profetisk ånd over denne vekkelsen. I 1773 kom vekkelsen til Norge, nærmere bestemt Kautokeino. Her møtte den hard motstand fra islendingen og presten Olav Josephson Hjort.

En profetisk ånd
Vekkelsen begynte i Nedre-torneå i Sverige i 1770. Tre år senere spredte den seg til Øver-torneå. Vekkelsen begynte med et barn. Det var den 11 årige Stina Larsdottir i Nedre-torneå som i år 1770 i sitt hjem plutselig ble totalt forandret som begynte å formane til omvendelse. I flere år gjentok dette seg flere ganger daglig.

På akkurat samme måte begynte vekkelsen også i Øver-torneå. Også der var det en 11 årig pike som begynte å tale og formane. Snart ble både menn, kvinner og barn frelst. De som tok hånd om og ledet denne vekkelsen var de to nidkjære og troende prestene Isaac Grape og Nils Wiklund. En ting som kjennetegnet denne vekkelsen var at det var mange syner, åpenbaringer og profetier i bortrykket tilstand. Når de våknet skjønte de ingenting om hva som hadde hendt, de trodde selv at de hadde sovet en kort stund.

Vekkelsen spredte seg til Hietaniemi, Pajala, Jukkäsjarvi og Gällivärre. I 1776 ble det mindre og mindre med syner og formaninger, og i 1779 hadde de fleste kristne sluttet med sine rop. Hovedinnholdet av disse synene som de hadde besto av: himmel og helvete, om den smale og brede vei, de så de troendes glede og den straff og gru som ventet den vantro. Deres tale var bibelsk. Det var enkle vitnesbyrd om frelsen i Kristus. Den Ånd som kom over dem når de skulle tale, synes mange av dem ikke å ha hatt kontroll over. Lars Hætta skrev om roperne i Kautokeino at “det har vært en meget merkelig og underlig profetisk ånd som har henrevet dem umiddelbart og hersket over dem og virket i dem.”

Motstand
Wiklund sier om dem at de talte det gamle og rene Guds ord, at omvendelsen måtte til for dem som ville bli salig, og at de beskrev frelserens kjærlighet til syndere. At denne vekkelsen kom til å møte motstand både fra de kirkelige og de verdslige myndigheter var nok ventet. Det varte heller ikke lenge før de kristne ble utsatt for forfølgelse, anmeldelser, undersøkelser og rettssaker. Noen ble dømt til bøter for sine rop. Det heter at de forstyrret både den alminnelige fred og kirkens ro.

Helt til kongen gikk klagene over de kristne, og i et brev av 24. oktober 1775 befalte kongen at de som forstyrret den offentlige ro med sine rop, skulle føres til Stockholm og innsettes i dårehuset eller statsfengselet. Det var mange som ble frelst i denne vekkelsen og myndighetene kunne ikke fengsle alle. Det ble derfor bare de verste som ble arrestert og sendt til Stockholm hvor de satt fengslet i tre måneder.

Men lederne for denne vekkelsen, prestene Isaac Grape og Nils Wiklund gikk det verre med. Dommen mot disse to falt 21. desember 1776. Isaac Grape måtte ta imot en skarp reprimande av domkapitlet og mistet et halvt års lønn. Nils Wiklund ble funnet uverdig til å være prest i den svenske kirke, og fradømt sitt embete. Og med trussel om landsforvisning måtte han være borte fra Øver-torneå innen 8 dager. Etter både rettssaker og mye bråk fikk han til slutt stillingen tilbake. Vekkelsen kom til Kautokeino i 1773 og gikk frem på samme måte som i Tornedalen. Som en resultat ut av vekkelsen skjedde det en stor forandring blant folket i Kautokeino. Moralen hos folk ble bedre.

Islendingen «Harde Hjort»
Mange begynte å lese bøker. Hver morgen og kveld ble det holdt husandakt. Mange gikk omkring og formante både barn og voksne om gudsfrykt. I 1774 kom det en ny sogneprest til Kautokeino. Det var islendingen Olav Josephson Hjort., også kalt “Harde Hjort”. Det var særlig to grunner til at han fikk dette navnet. Den ene var hans fornorskningsarbeid og den andre var hans motstand mot de kristne, de såkalte roperne. Hjort mente at samene skulle lære seg norsk og at de ikke skulle ha annet enn norske bøker. Da Knut Leem hadde oversatt noen bøker til samisk, prøvde Hjort å få tak i disse. Han reiste rundt omkring og tok fra samene deres bøker som var skrevet på samisk.

Ropervekkelsen var kommet til Kautokeino allerede før Hjort kom dit. De fleste som var med i denne vekkelsen var fjellsamer. Disse gikk nå omkring og profeterte og formante. Hjort sto helt uforståelig overfor denne vekkelsen. Han så ikke noe godt i den. Han så på den som svermeri og de kristne som svermere som det gjaldt å bekjempe.

I flere generasjoner fortalte samene i Kautokeino om den forfølgelse roperne hadde vært utsatt for, og de kunne fortelle “at Hjort dro omkring i gårdene, på gårdsplassene og i husene og lette etter dem. Og når han fikk tak i dem, slo han dem med trestykker og vedskier alt han orket.” En søndag mens Hjort preket i kirken, klatret Peder Olsen opp på kirketårnet, helt opp til tårnspissen som en fugl i toppen av et tre. Allerede dette var en prestasjon, og folket lurte på om det var skjedd ved Guds eller djevelens makt. Da Hjort forlot kirken, ropte Peder: “Se, se, der går presten, og to djevler sitter på hans skuldre i skikkelse av to ravner!”

Hjort prøvde på alle mulige måter å stoppe vekkelsen. I et brev til presten i det finske nabosogn Enontekis påla han denne å sørge for at ingen av hans menighet måtte komme over til Kautokeino. Ved nyttår 1777 reiste han også til vedkommende prest for å nærmere innskjerpe dette, og den finske presten lovet Hjort at han skulle sørge for at den forlangte grensesperring ble overholdt. Det ser ut for at det lykkes for han å stanse vekkelsen i 1777.

I et brev fra biskopen til prost Jersin uttaler den første sin glede over at “svermeriet for den største del var stanset i Kautokeino.” Han hadde jo håpet at så skulle “når alvorlige midler ble brukt”. Så nå kunne både biskopen og Hjort glede seg over at “svermeriet” var stanset, at roperne hadde holdt opp å tale, og at det igjen hersket ro og orden i Kautokeino. Men de kristne fortsatte å evangelisere enda i lange tider fremover, men fra nå av gikk de mer stille frem.