|
Bare en Jøde
Av Henry
Olstad
På steder hvor det er mange mennesker samlet, - finnes det alltid noen som
fester seg sterkere til sinnet hos en enn andre. Slik var det også på det
rekreasjonshjemmet som jeg var ansatt i seks – syv år. De behøvde ikke å
stikke seg fram på noen måte. Ikke må de vøre finere i tøyet enn andre.
Ikke trenger de å konkurrere i skjønnhet heller. Ofte er stillheten og
stødigheten kjennemerket hos slike mennesker.
Han var bare en jøde, - denne mannen jeg
vil komme fram til. Han var litt eldre av år, - kanskje borti sytti, -
etter utseende å dømme. Han hadde fyldig, - sølvgrått hår. Ikke høy, -
men bredskuldret. Så passe hjulbeint, - så han hadde en stødig gange.
Ansiktet var sterkt furet, - og med en nese som tydelig fortalte om hans
opphav. Fingrene på hans høyre hånd var der alle, - men mye vridd og
forkrøplet, - sikkert noe som hadde forvoldt mye smerte. Nesten
krampaktig knyttet han alltid denne hånden rundt sølvkula på stokken sin,
- så det var nok få som fikk se den. Det var høst i disse dagene jeg kom
denne mannen nær. Han var godt kledd, - men ikke utfordrende. Men det
var noe av dette som gjorde at han riktig boret seg inn i mitt sinn. Det
var blikket, - øynene og utstrålingen. Han vek aldri når han kom i prat
med noen, - men han holdt seg for det meste alene.
Så en dag like etter andakten, - kom denne
mannen så fort ut, - og han gråt. Jeg holdt på med noe ute, - og hadde
sløyfet andakten. Men dette rørte virkelig i meg, - å se denne mannen
gråte. Han enset meg ikke i starten, - og mumlet noe på sitt eget språk.
Da jeg forstod det var noe virkelig vondt, - som ikke ville slutte, - tok
jeg mot til meg og gikk bort til ham. Jeg la handa på skulderen hans, -
og så han inn i øynene og spurte med dypere stemme enn vanlig;
- Hva er det som er så vondt for deg i
dag?
Han vek ikke nå heller, - men fortvilelsen
fylte ham helt.
- Alt håp er ute for meg, - sa han med en
stemme som gikk over i fistel.
- Å sa jeg, - hvordan har det seg?
- Jo, - jeg fikk høre det inne på andakten
nå.
Etter en tenkepause, - sa jeg til ham; -
Du har vel ikke glemt at du er i flokken blant Guds Utvalgte?
- Hvor har du det fra, - sa han litt
undrende.
-
Du kan lese om det i Bibelen. Det står litt om det i Romerbrevet
Kap. 11. Og der er ikke bare at dine røtter kommer fra et Hellig folk, -
men du er av førstegrøden og av de Utvalgte.
-
Ja, - det skrives og sies så mye, - men det når ikke inn til meg, -
sa han, - og var rent oppbrakt.
-
Du skal ikke vente at det åpner seg så fort for deg, - sa jeg. –
La tiden arbeide litt med dette. Du er jo en mann oppi årene, - som ikke
vil noe skal skje forhastet og lettvint. Se, om du finner noen mening ved
å lese i Bibelen om din stilling.
-
Ja, - jeg skal gå på værelset mitt og la tankene arbeide sakte og
lenge, - og så treffes vi i morgen.
Dermed gikk han, - men med noe
ubestemmelig over seg.
Jeg fikk det urolig i mine tanker også.
Tenk, - om jeg hadde sagt noe som kunne villede, - i stedet for å
veilede. Han stod for meg som en høvdingskikkelse, - men det var dette at
han gråt, - det fortalte meg at han hadde følelser omtrent som jeg.
Dagen etter var det min tur å ha andakt, -
og jeg grudde meg veldig. Det var nødvendig for meg å finne et ord i
Bibelen som sa tydelig ifra at Israel var omsluttet av Gud.
I Sam. 7,26 står det slik; ”Herren er Gud
over Israel”. I Salme 68,35; ”Over Israel er Guds Høyhet”. I Luk. 2,32;
”Der er Han en Hellighet for sitt folk, Israel”. Jeg prøvde å få det fram
ifølge Bibelen at ingen ville gå glipp av Guds Frelse, - om de ville
vedkjenne seg Jesu Navnet.
Og vi sang sangen;
Hvem som helst kan bli frelst,
Som til Gud seg vender.
Etter andakten treffes vi.
- Du, Jesu var ikke nevnt i denne sangen
til slutt.
- Jo, - sa jeg, - i det tredje verset, -
men med litt andre ordelag;
”Se på Ham, det Guds Lam.”
Og hvis vi tenker oss om, - så vil vi nok
oppdage at det er vanskelig å finne steder der Jesus ikke er nevnt.
-I fortapelsen er han vel ikke, - sa han.
- Nei, - men der er heller ikke du, - så
der har du ingen mulighet for å leite.
Jesus er akkurat der du er, - når du bare
gir Ham plass, - ja, - endog i ditt hjerte. Samtalen ble lang og
krevende, - og jeg tror han lyste opp litt mot slutten. De dagene han
hadde å være igjen på hjemmet. Og hver gang kom vi innom dette med
evigheten. Det var hans store treng.
Så var hans avreise kommet. Som han
passerte meg i drosje, - åpnet han bilvinduet og ropte; - så møtes vi
igjen da! Så mange det er blitt som har satt meg i stevne i Himmelen. Og
jeg synes jeg ser noe av Jesus i dem alle. Men jeg tviler stundom på meg
selv;
”Om jeg kan nå det skjønne land, - som
snubler mang en gang."
|
