Danse-Evangelisering?

Av Ruben Ravatsås

Kopiert fra fastupwards.com

Flere organisasjoner jobber målrettet med å lære opp, og sende ut, unge mennesker for å evangelisere gjennom dans! Hvor ligger logikken?

Man skal kommunisere med ungdommen på et språk de forstår, er argumentet som brukes. De som står bak er velmenende mennesker, som ønsker å utruste unge kristne til tjeneste for Gud. Problemet er at de utruster dem med fullstendig feil verktøy for den jobben som skal gjøres. Og når jeg sier at dans er feil verktøy for å kommunisere med dagens unge, så mener jeg å kunne legge en viss tyngde bak dette. For det første er jeg med mine 20 år fremdeles å regne som forholdsvis ung. For det andre har jeg for tiden siviltjeneste på en ungdomsklubb, og har hatt det i nesten et år, noe som medfører at jeg daglig kommuniserer med ungdommer.

I min daglige kommunikasjon med ungdommer har jeg aldri opplevd å måtte benytte dans for å kommunisere med noen. Ingen har heller forsøkt å kommunisere med meg gjennom dans. Og jeg har heller aldri opplevd å se ungdommer kommunisere med hverandre gjennom dans. Saken er den, og jeg mener å ha grunnlag for denne påstanden, at ungdom i overveiende stor grad kommuniserer med hverandre på akkurat samme måte som voksne.

Gjennom å snakke!

Dans kan ha mange funksjoner. Det kan brukes til å prise Herren, slik som David gjorde da paktsarken ble ført til Jerusalem (2Sam 6:14), mer om dette lengre ned. Eller det kan brukes til å "vise frem varene" på dette kjøttmarkedet som så ofte blir forvekslet med kjærlighet. Men en funksjon dans definitivt ikke har, er som kommunikasjonsmiddel. Og om den så hadde denne funksjonen, så sier jeg fremdeles som Rema 1000: Det enkleste er ofte det beste! Og ikke bare er god gammeldags forkynnelse mye enklere, men Bibelen forteller oss også at det er nettopp ved den troen kommer (Rom 10:17). Gud har kalt oss til å forkynne for de ufrelste. Ikke til å underholde dem med dans. Verden vil uansett alltid kunne tilby bedre underholdning, med bedre dansere, større show, og uten den plagsomme forkynnelsen mellom dansenumrene. Men vi har noe annet og bedre å tilby enn show. Vi har nøkkelen til det evig livet. Så la oss som frelste holde oss unna denne forfengelige tomheten som ligger i show- og underholdningsmentalitet, og heller forkynne Kristus korsfestet.

Tilbake til Davids dans i 2Sam 6. Når han danset, så danset han ikke for mennesker. Det står at han danset for Guds åsyn. Jeg er sikker på at når David danset, så tenkte han ikke "ett-to-tre-firr-vestre-høyre-snurr-tilbake" Han brydde seg ikke det minste om hvordan hans dans så ut for dem rundt ham. Jeg tror ikke engang han tenkte på at det var mennesker rundt ham. Jeg tror David fokuserte 100% på Gud. Jeg tror han så for seg at han sto foran Guds trone, og danset av all makt for Guds åsyn. Og han sa til kona si etterpå, da hun gjorde narr av ham fordi han danset, at han skulle så gjerne gjøre seg enda mer uverdig enn dette. Å dra paralleller fra dette til å ha danseshow på kristne møter, blir latterlig. Dans har absolutt sin plass på møter, jeg synes det er flott å se gamle damer fylt av den Hellige Ånd spinne rundt menighetslokalet så hårrullene flakser veggimellom. Jeg synes det er herlig når pinseilden smelter bort all menneskefrykt, og unge som gamle svinger rundt i taklampene og priser herren. Det er både åndelig og bibelsk. Men det er ingenting verken åndelig eller bibelsk med å ha koreograferte danseopptredener på et møte.

Artikkelen ble publisert 27. Juli 2004 på  fastupwards.com