Mannen i Ullgenser
Det var en kald
vårdag i 1992 på et ødelig presteseminar i utkanten av Dublin. Jeg satt i
en teologisk kommisjon som strevde med å forberede en verdenskonferanse om
veien videre mot synlig enhet mellom kristne. Gleden hadde gått seg kald,
og vi så mer bakover enn fremover. Var vi for selvhøytidelige og
programmatiske drevet mer av plikt enn av tro og håp? Hvor gikk veien
videre? Plutselig satt det ved bordet, - en litt rufsete mann i en slitt
ullgenser. Ingen hadde lagt merke til at han kom. Da han overraskende
bad om ordet, - ble møteleder rådvill men fant det klokest å la ham tale.
Han kom, - sa han, - fra et område av Dublin der fattigdom og
arbeidsløshet skapte forfall, fornedrelse og konflikt. Men han refset oss
ikke for å holde på med uvesentlig teologi i en verden som ropte etter
sosial rettferdighet. I stedet ble vårt eget for slitte arbeid for enhet
om formulert med enkle, konkrete ord til noe som kunne gi håp for
menneskers liv. Mannen satt en stund til, - og så var han plutselig
borte, - like umerkelig og navnløs som han var kommet. Ingen fant noen
gang ut hvem han var eller hvordan han visste at vi var der. Denne
opplevelsen overbeviste meg om at Gud sender budbærere, - og at det kan
skje i all alminnelighet når mennesker som stoler for mye på egne
ferdigheter, - trenger trøst og tydelig tale. Det plagsomme spørsmålet
har siden alltid vært om vi virkelig lyttet.
Fra boken;
Streif av englevinger, utgitt på Verbum forlag 2001
|
