Hovedsiden                                              Innhold

«Alene med Jesus ved min side gikk jeg fram og tilbake
gjennom 12 meter høye flammer i 35 minutter
uten at jeg ble skadet»

Eksplosjon på hangarfartøyet U.S.S. Lake Champlain den 7.aug.1953. Et flammende inferno av helvete og død slapp løs - med 16 besetningsmedlemmer i katapultrom­met. En av de som var i katapultrommet, Ken Cantrell, ble beskyttet av Den Hellige Ånds ild: «Jeg åpnet den glø­dende døren. Gud sa til meg at jeg ikke skulle være redd, bare åpne døren og gå ut. Jeg gikk frem og tilbake og bar en og en av de forbrente kroppene ut fra «dødssmelteov­nen» mens kjøttet falt av deres ben».

Etter å ha lest Franklin Halls bok om faste: «På grunn av din vantro» begynte jeg en 21 dagers total faste (bare vann). På tiende dagen kjente jeg en varm legende substans komme over hele kroppen. Gud gav meg ordet i Luk. 10,19. Ingenting kunne skade meg. Dag for dag ble «kraft-drakten» sterkere på kroppen min. Jeg opplevde det likedan som de på den øvre salen. «Og det viste seg for dem tunger likesom av ild som satte seg på enhver av dem.» Apgj.2,3. De satte seg på meg også. Jesus sa i Luk. 24,49 at det skulle hende. Ordene i Same 118,17 kom også gjentatte ganger til meg: «Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle Herrens gjerninger».

Jeg lærte meg siden, at det var dåpen i Den Hellige Ånd som hadde dekket meg og reddet meg fra død og ødeleggelse. Dette var før jeg opplevde hva som stod i Ap.gj. 2,3. Eksplosjonen hendte i Middelhavet utenfor Gilbraltar kl. 11.03 den 7.aug.1953. Joe og Don sto lengst fra utgangsdø­ren til rommet da eksplosjonen hendte. Joe Carnes falt sam­men og hans kjøtt falt fra benene. Så gikk jeg mot en annen. Denne hadde vært Don Hatcher. Han var utdannet i elektronikk og det hadde vært hans jobb. Han assisterte meg med P.A. systemet. Jeg likte han veldig godt, men det hadde ikke lykkes meg å få han omvendt til Jesus.

Jeg forsøkte og forsøkte, men forgjeves. Jeg tror at om han hadde vært frelst, hadde nok Gud på ett eller annet vis reddet han fra flammene. Han ville ikke dø og han skrek, da ildens dødsarmer kom imot ham. Don forsøkte forgjeves å komme bort fra deres dødelige rekkevidde, men flammene var helt over ham. De fylte hele det 10-15 meter lange rommet. Ingen skulle ha kunne kommet seg unna, meg beregnet, uten at det skulle være overnaturlig.

Legg merke til hvor høyt flammene og røyken slo opp gjennom flydekket. Det tok sju måneder å reparere skadene på katapultrommet. Mettallet, kontrollventilene og manøverpanelet var fullstendig smeltet. Alt måtte erstattes. En av guttene kjente jeg godt. Elbert Schaeffer. Han hadde temperament og ville alltid slåss. Han slåss mye med de andre guttene.

Jeg snakket med Elbert, om at Jesus kunne ta bort hans lyst til å slåss, men det blåste han av. Han forsøkte til og med å slåss med flammene, fektet avsindig med armene, men det hjalp ikke. Når jeg bar hver kropp fra dødsrommet, kunne de ikke på noen måte identifiseres. Deres kropper var så forbrente til det ugjenkjennelige at de ikke liknet menneskelige vesener. Jesus var så nær, og jeg kjente Den Hellige Ånds kraft så sterkt, at denne overnaturlige Hellige Ånds kraft hindret meg fra å bli redd og fra å bli skadet.

Thomas Moore var en normalt bygd mann. Jeg forsøkte å vinne han for Jesus. Han svarte forbigående at det ennå var god tid. Min nærmeste venn Joe Carnes, som satt ved siden av meg da eksplosjonen skjedde, begynte å krympe sammen. Hodet hans liknet en dvergmumie. Likedan hendte med de andre og jeg så kroppene deres forbrenne.

Midt for øynene mine så jeg alle 15 besetningsmennene dø. Det var på 17. dagen i min faste. Gud gav meg overnaturlig syn i flammene, som stekte mine kamerater til døde. Jeg forsto ikke innholdet av den kraft som min kjære Jesus hadde utrustet min kropp med. Først var det altfor utrolig at ilden skulle være ekte for jeg kunne ikke kjenne det minste av varmen, skjønt flammene omspant meg på alle kanter. Derfor forsto jeg ikke at ilden skadde mine kamerater således at kroppene deres brant foran øynene mine.

«Jeg var førsteoffiser da ulykken hendte og Ken Cantrell gjentatte ganger gikk gjennom flammene. Jeg så Ken gå fram og tilbake til rommet. Han bar ut 15 kropper som hadde vært hele besetningen som arbeidet sammen med ham. De var alle døde og umulig å kjenne igjen. De så ut som stekt kjøtt. Jeg for­søkte å stoppe Ken når han gikk ut og inn i «smelteovnen». Jeg forsøkte å stoppe han utenfor døren og kom da for nær inn­gangen til rommet og ble brent og måtte til behandling. Ilden hadde ingen virkning på Cantrells kropp. Han virket som et overmenneske, og ble utkjørt i sitt strev av å bære kroppene ut.

Jeg så når legen undersøkte Cantrell siden da ilden var sluk­ket. Det fantes ikke det minste sår på hans kropp. Cantrell ble av legen bedt om å komme på sykestuen for observasjon. Jeg så med mine egne øyne en syk gutt stå opp og var frisk da Cantrells skygge nærmet seg ham. Det fikk meg til å tenke på Peters’ skygge som helbredet de syke, fortalt i Apostelgjer­ningene».

Lt. Jim Brown, U.S.N. Rey., Spokane Wash.

«Jeg var stasjonert med Ken Cantrell ombord på U.S.S. Lake Champam. Jeg var vitne til hvordan Cantrell gikk gjennom ild og plukket opp døde kropper med kjøtt så brent at jeg så hvor­dan de falt fra benene. Hele besetningen på 15 personer døde i ilden. Jeg hadde vakten fra 20.00-24.00 i den avdeling av fartøyet der Cantrell sov.

Klokken var omkr. 23.00 om kvelden den 6. aug.1953, kvelden for eksplosjonen. Jeg gikk bort til Cantrell og sa til han at han måtte slukke lys­et. Det var etter den tiden da lyset skulle være slukket. Han sa at han ikke hadde noe lys på. Det trodde jeg ikke på. Jeg gikk dit han lå og kunne knapt tro mine øyne. Lys strålte ut fra Cant­rells kropp. Jeg hadde lest om at lys utgikk fra en mann i Bibe­len, en profet som hadde fastet i 40 dager. Jeg forsto når flammene ikke skadet Cantrell, at det var dette overnaturlige vern av Guds ild, som bevarte han fra å bli brent”.

Bill Harris, Portsmouth.

Hovedsiden                                              Innhold